Book Creator | 1965 - 1980 Velferdsstat og oljeeventyr

1965-1980
-Velferdsstat og oljeeventyr

I Norge har oljevirksomheten ført til grunnleggende endringer i arbeidsliv, økonomien, og i levekår. Dette begynt i 1970-årene og ble for alvor fra slutten av 1990-årene. Det var offentlig velferd som ble bygd fra 1800-tallet, med fagkunnskap, politiske kamper og noe som har verdig, solidaritet, rettferdighet og nestekjærlighet. Slutten så var det en lov om folketrygd i 1967, før Norge fant oljen som vi har i dag. Målet ved denne prosessen var å sikre de norske innbyggerne et økonomisk sikkerhetsnett.

Folketrygden

Det var arbeiderpartiet som satt med regjeringsmakt i hele 1945-1965 perioden som hadde unntak for en liten måned i 1963. Moderne velferdsstaten ble bygd ut i et sosialistisk demokratisk regime. Politiske partiene stilte seg bak som ønsket om utjevning og trygghet. Denne politikken ble et tydelig uttrykk for etterkrigstiden stevne om felles verdi - rundt 1965-1971 ble det styrt av Den borgerlige regjeringen som gjennomførte folketrygdreformen. Det ble sikret alle stønad ved arbeidsledighet, alderdom, sykdom, uførhet, yrkesskade og svangerskap. Vi skal kjenne oss trygge på at vi får hjelp den dagen vi trenger det.

Studentopprøret
Studentopprøret hadde et mer omfattende ungdomsopprør med bakgrunn i demokratiske, økonomiske og teknologiske endringer. Med unntak av Vest-Tyskland opplevde alle kjerneområder en befolkningseksplosjon etter den andre verdenskrig, og på 1960-tallet skjøt studenttallet i været. Det var flere som tok høyere utdanning, fordi mange mente at utdanning førte til bedre liv og ga økt sosial prestisje. Det skapte utdanningseksplosjon. Mange ungdommer mente også at foreldrene var materialistiske, for opptatt av økonomisk vekst og økt forbruk. Selv ønsket de å kjempe for saker som kvinnekamp osv.

Mere utdanning og informasjon ble ungdommer kritiske med det som skjedde rundt dem i samfunnet, dette var noe nytt. Opprøret som hadde både startet i Frankrike og USA kom også til slutt til Norge. Da ble en og en sak om norsk medlemskap i EF hvor både gamle og unge ble engasjert. I 1970-tallet ble det den tida da grasrota i befolkningen satte saker på dagsordenen.

Etterkrigstiden til midt 1960-tallet var det epoken som vi kaller for husmorepoken i den norske historien. Man giftet seg tidlig og det var mange husmødre som var hjemme enn noen gang. På den tiden så var det en enighet at samfunnet skulle bygges på kjernefamilie, hvor mannen hadde da lønnsarbeid mens kona måtte arbeide hjemme og være med barna.

Jentene utfordret kjønnsrollemønsteret fra etterkrigstida

Men i løpet av 1960-årene, ble det endret. Det var flere kvinner som tok en utdanning, og flere giftet kvinner gikk ut i arbeidslivet. Fra tre barn ble det to barn, og holdningene ved likestilling og individuelle rettigheter ble mer positive i den tida.

Tidligere på 1970-tallet ble det krevet en radikal kvinnebevegelse of frigjøring bevegelse fra det mannsdominerte samfunnet. Det ble da kvinneorganisasjoner som hadde likestilling som deres mål. Da ble det samlet i kvinnebevegelsen om krav om barnehager, lik lønn, politisk innflytelse, selvbestemt abort og arbeidsvilkår.

I 1980-årene som kom det flere kvinner, både inn i kommunestyret, på Stortinget og etter hvert i regjeringen. Det var også mere kvinner enn menn som tok utdanning, og antall med kvinner i arbeidslivet steg opp. Mange kvinner i arbeidslivet jobbet i skoler, helsevesen og barnehager. Mange kvinner hadde lederstillinger også. Det ble en mulighet til en kraftig utbygging av velferdsstaten.

Folkeavstemning om EF i 1972
Den 25. september 1972 holdt Norge en folkeavstemning hvor 53,5 prosent av befolkningen sa nei til at Norge skulle delta i Det europeiske fellesskapet (EF-senere EU). Engasjementet blant folk var svært høy.

Ja-siden
Debatten om dette medlemskapet var engasjerende. Det var begge parter i situasjonen som da mente at konsekvensene for landet ville bli en katastrofe hvis den andre siden vant. Det var folk som sa ja til medlemskap, hvor de mente da at Norge ville bli økonomisk og politisk isolert utenfor EF.

Nei-siden
Nei-siden mente dermed hvis Norge gikk inn i EF medlemskap ville dette føre til at de fleste norske bønder og fiskere måtte legge ned virksomheten dems, fordi da, så ville de tape konkurransen mot billigere varer og produkter fra EF-landene. I tillegg så hevdet de at Stortinget ville miste mye makt til EF hvis de hadde medlemskap. Noe som de mente at det var en trussel mot Norges demokrati og selvstendighet som vi har.

Til slutt så vant Nei-siden. Det sprang ut fra både fiskeorganisasjoner og bondeorganisasjoner.Sosialistisk Folkeparti, Senterpartiet, Arbeiderpartiet og noen deler av av Kristelig Folkeparti og Venstre.

Nei-siden vant

Flertallet av medlemmene og Arbeiderpartiet sitt ledelse av støttet regjeringens sitt politikk og da gikk inn for medlemskap. LO hadde også landet på ja-siden den gangen, men et veldig stort mindretall av medlemmene var negative til å bli med i EF. Næringslivet og Høyre sitt organisasjon gikk helt inn og fullt for det medlemskapet.

Uvanlige bevegelse mellom Venstre og Høyresiden på ja-siden vår både en svakhet og en styrke. Den siden representerte i en stor grad makten i Norge med den påvirkningskraften og innflytelse det gjald.

Velferdsstaten ekspanderer

Pensjonsalderen ble satt ned fra 70 til 67 år i 1973. I 1978 så ble det at full lønn under sykdom skulle bli innført da. I 1981 ble støtten til ugifte mor utvidet hvis man var skilt eller separate. Fødselspenger med full lønn ble innført i perioden 1987-1993. Da det var 1991 ble kravene opp tjent opp av tilleggspensjon sett lavere.

Fra omkring 1980 kom barnevernet mer i fokus. Det kom hjelpetiltak som fri barnehageplass, støttekontakter og weekendhjem. For noen overtok den offentlige barneomsorgen. Flere enn før fikk kontakt med barnevernet.