Hjalmar Johansen

De binder de to kajakkene sammen og legger sledene på tvers over. Så padler de over råken.&nbsp; Nansen vil ta et bilde av Hjalmar i farkosten på den andre siden. Så hører de plutselig et digert plask. Det er en sel. Hjalmar tar geværet sitt og skyter selen. Nansen løper til for å harpunere den før den synker i havet. Akkurat da sklir kajakkene med Hjalmar og hundene om bord ut i havet. Kajakkene fyller seg med vann og begynner å synke. Nansen må la selen være, og heller redde Hjalmar, hundene og kajakkene.

De kommer seg til slutt opp på isen, men de er begge klissvåte. De klarer også heldigvis og få dratt selen på land. De jubler og danser rundt selen. Nå har de mat for en god stund. De slår leir ved råken for å samle krefter. Leiren kaller de «lengselens leir». Der blir de i 14 dager, mens de spiser sel hver dag. Selen redder nok livet deres. Mens de er i lengselens leir, får de tak enda en sel. De får også skutt en isbørnbinne og to isbjørnunger. De har plutselig nok av mat. En dag været er klart, klatrer de opp på noen store isblokker for å speide. De ser noen skybanker som de tror må ligge over land. Dagen etter er de helt sikre på at det er land de ser, og de bestemmer seg for å gå dit. De tror det ville ta omtrent en dag å nå målet, men der tar de grundig feil. Føret er forferdelig, og igjen er vinden fæl mot dem. Den driver isen av gårde i feil retning. Det de tror er en dagsmarsj, ender med en to ukers lang tur over isen. Ikke nok med det. Nansen får veldig vondt i ryggen, og klarer knapt å bevege seg. Hjalmar går da først et stykke med sin slede, før han går tilbake for å dra med seg Nansen på hans slede.

I dag tenker nok de fleste på fotball når vi snakker om Odd, men de første årene etter at Odd ble stiftet er det turn som er den største idretten. Senere kommer mange andre forskjellige idretter til, og Hjalmar driver med både ski, skøyter og forskjellige friidrettsaktiviteter. Når Hjalmar og de andre guttene starter Odd, er det som sagt turn som er den største idretten. Og Hjalmar er den aller beste turneren av dem alle. Hjalmar er spretten som få og kan ta dobbel salto rett fra bakken. Han er en av Norges aller beste turnere, og sammen med Odds turntropp vinner de mange mesterskap rundt omkring i Norge. På bildet ser du Hjalmar til høyre og Otto Sørbø, en annen turner fra Odd, til venstre.

Etter hvert gifter Hjalmar og Hilda seg, og de får flere barn. Men før det skjer, bor Hjalmar fremdeles i Kristiania og studerer. På universitetet gjør ikke Hjalmar det særlig bra. Han får nemlig spørsmål om zoologi på eksamen. Han skal fortelle om en øgle, en gekko. Det har han ikke lest særlig godt på, så karakterene blir ikke så veldig gode. Han kommer likevel inn på jusstudier og holder på med det en stund. Han trives på en måte godt der inne i Kristiania, hvor han kan lese, skrive, være med venner og ta lett på livet. Det er tross alt faren Jens som står for pengene han bruker.&nbsp; Plutselig en vårdag dør faren til Hjalmar. Han er ikke gammel, bare femti år. Hjalmar må slutte å studere og komme hjem til Skien og Venstøp. Der må han skaffe seg en jobb, slik at han kan hjelpe moren og søsknene sine med å klare seg i hverdagen.&nbsp;Siden Hjalmar tross alt har en ganske fin utdannelse til den tid å være, slipper han å ta arbeid ved papirfabrikken Union nede ved fossene. Han får i stedet jobb som kontorist ved Bratsberg Amtskontor.

Bratsberg Amt er det man kaller området vårt på denne tiden. Det er nesten som Telemark i dag. Og selv om kontorist kanskje høres litt fint ut, går jobben egentlig ut på å gi mat til fanger i fengselet, og å være vaktmester når det trengs. Nesten akkurat den jobben faren hans også hadde hatt. Det er likevel en stor fordel med å komme tilbake til Skien. Hjalmar får være mye mer sammen med Hilda enn tidligere. Senere begynner han på krigsskolen, slik faren ville, og han får tittelen «sekondløyntant».

For at vi skal forstå hele fortellingen om Hjalmar, må det fortelles litt om en annen mann også. Nemlig Fridtjof Nansen. Nansen er vitenskapsmann og utforsker og har allerede blitt verdenskjent som den første mannen til å gå på ski over hele Grønland.&nbsp;Dette har ingen mennesker noen gang greid før. På denne tiden er han en stor helt for de fleste nordmenn.

Pengeproblemer, alkoholproblemer og vonde tanker om Hilda og barna han ikke har kontakt med tærer på Hjalmar. På kvelden den 3.januar 1913 setter Hjalmar seg på en benk ved Solliparken i Kristiania. Han tar frem sin revolver og velger å ta sitt eget liv.&nbsp;

Hjalmar ble bare 45 år gammel. Begravelsen stod i Odds turnhall og Idrætsforeningen Odd betalte for den. I den store turnsalen var det pyntet med draperier og sølvborder. På veggen stod forbokstavene til Hjalmar med stor sølvskrift: «H J». Over døren hang et skjold med skriften: «Farvel». &nbsp; Det møtte opp veldig mange mennesker som ville ta farvel med Hjalmar. Flere av kameratene fra ekspedisjonene var på plass. Fridtjof Nansen kunne ikke komme på grunn av sykdom i familien og Roald Amundsen kom heller ikke. Han var på en ny ekspedisjon. Jørgen Prestrud holdt en tale ved båren da han la ned en krans. Han sa følgende:

«I det jeg nedlegger denne krans fra den siste Framferds leder – Roald Amundsen – og deltagere, vil jeg bringe en kameratslig hilsen fra dem alle. Vi husker deg som den kraftkar du var, som aldri gik av veien for noe, alltid frem og aldri tilbake. Du var god å ha med ditt vel avbalanserte humør, som aldri sviktet. Det var egenskaper som alle kom vel med i den lange vinternatt. Vi vil alltid huske deg!» &nbsp; Utenfor var det samlet mange mennesker som ville følge Hjalmar til sitt siste hvilested. Idrettskamerater fra Odd bar kisten ut til Johannes kirkegård.

Bare noen få dager etter skituren samles det en guttegjeng på 11 stykker hjemme hos Hjalmar Johansen. Her har de et møte, og de bestemmer seg for å starte en idrettsforening. Alle er enige om det. De er likevel litt uenige om hva den nye foreningen skal hete. Det er veldig populært med gamle norske navn på denne tiden. Noen mener at den bør hete Njård, andre mener at Våle er et passende navn, og noen mener foreningen bør hete Ull. Ragnvald Blakstad, som er en av kompisene, og en som de fleste hører på, har også et forslag. Han vil at den nye foreningen skal hete Odd! Han har nemlig lest en populær bok som heter «Soga om Orvar Odd». Orvar Odd var en gammel norsk vikingkjempe, med et magisk våpen. Han hadde nemlig 3 magiske piler. Og hver gang han siktet på noe med pil- og buen sin, så traff de magiske pilene alltid det han siktet på. Og ikke nok med det. Pilene tok med seg det de traff tilbake igjen. Det ble som vi vet i dag, at Ragnvald fikk bestemme. ODD ble navnet og pilen ble symbolet.&nbsp;

I stiftelsesdokumentet som ble skrevet hjemme hos Hjalmar 19.mars 1885 ser vi at verdens første Oddepil er tegnet inn.

Hjalmar og de andre guttene var nok veldig stolte og lykkelige. Tenk at en guttegjeng kunne starte en hel idrettsforening! Hjalmar la seg nok med et smil om munnen den kvelden. Lykkelig, tilfreds og glad!&nbsp;

Ved langbryggene i Skien er det laget en stor grafitti som hedrer Hjalmar.

Ønsker dere å jobbe med følelsen skam? Dere finner: <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/laererark-skam.pdf">- lærerveiledning</a> <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/elevark-skam.pdf">- elevark her</a>

Slik går det gradvis verre for Hjalmar i Tromsø. Han fortsetter å bruke mer penger enn han har, drikker stadig mer brennevin og låner enda mer penger av Nansen. Hjalmar blir mer og mer trist og lei inni seg. Og brennevinet han stadig drikker, gjør det ikke noe bedre. Tvert om. Hilda og barna har det heller ikke bra når Hjalmar er slik. Det ender med at Hilda forlater Hjalmar, og drar hjem til Skien med barna. Senere ber hun om skilsmisse. På denne tiden er skilsmisse veldig uvanlig. Hjalmar blir igjen i Tromsø og føler seg veldig trist og ensom. Han er likevel mest skuffet over seg selv som hadde satt familien i en slik situasjon. Etter at Hilda har dratt, føler Hjalmar seg veldig alene. Han har ikke fått seg noe særlig med venner i Tromsø. Hjalmar drikker stadig, og han gjør en dårligere og dårligere jobb i hæren. Til slutt mister Hjalmar jobben, og han skylder penger til mange. Dette er den tyngste perioden i Hjalmars liv. Selv om Hjalmar synes det er flaut, sender han stadig brev til Nansen der han ber om hjelp med penger.

Nansen skjønner at Hjalmar sliter, og vil hjelpe. Men han skjønner også at pengene han sender ikke gjør det bedre for Hjalmar. Nansen hjelper Hjalmar med å bli med på en ekspedisjon til Svalbard med den skotske polarforskeren William Bruce. Dette gjør Hjalmar godt. Han er et år på Svalbard sammen med Bruce. Når han er ute i isen og har ting å holde på med, kan han glemme det triste livet han hadde i Tromsø.&nbsp;

Ønsker dere å jobbe med følelsen tristhet? Dere finner: <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/laererark-trist.pdf">- lærerveiledning</a> <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/elevark-trist.pdf">- elevark her</a>

På dette bildet ser vi hvordan det ser ut i dag. Nesten alle bygningene i Skien brant ned under bybrannen i 1886, men prestegården overlevde. I dag heter gata Telemarksgata.

Vi vet ikke så veldig mye om Hjalmar fra da han var liten gutt. Vi vet for eksempel ikke hvor han gikk på skole. Det er to store skoler i Skien når Hjalmar vokser opp. Det er gutteskolen på Lunde, og Bratsbergkleiva skole. Gutteskolen på Lunde finnes ikke lenger, men den lå omtrent der Lunde barneskole ligger i dag. Det er godt mulig at Hjalmar var elev på en av disse skolene. På den tiden da Hjalmar var liten var det også vanlig at noen hadde undervisning hjemme hos en lærer. Hjalmar er veldig sprek når han er ung, og det er et kjent syn i Skiens gater å se ham gjøre saltoer og andre krumspring i smug og bakgater. Han er ganske liten, men har store muskler og er veldig spretten.&nbsp;Om søndagene, hvis været er fint, har Hjalmar stor fornøyelse av å gå på hendene på rekkverket over den gamle Damfossbroen. Han elsker også å dra på tur til fjelltopper i nærheten. Om vinteren går han og kameratene mye på ski i områdene rundt Skien. Da går det både i skihopp og langrenn.

I 1886 brenner det i Skien. Hele byen står i flammer. Hjalmar og flere andre Oddere prøver å redde rådhuset ved å dra opp et stort brannseil, men det er dessverre nytteløst. Rådhuset forsvinner sammen med nesten hele byen. Etter brannen blir det bestemt at Skien skal bygges opp i mur, slik at man unngår flere bybranner. Da flytter folk ut av byen og bosetter seg i områdene rundt i stedet for, fordi det er mye billigere å bygge trehus. Hjalmar Johansens familie flytter til en gård på Venstøp som Hjalmars far eier. Denne gården ligger der fortsatt.&nbsp;

Hjalmar flytter rett etter bybrannen til Kristiania, byen som nå heter Oslo, for å studere ved universitetet. Der tar han noe som kalles Anden Examen. Det er gresk, latin, filosofi, historie, tysk og zoologi. Han bor på en liten hybel. Selv om Hjalmar flytter, bor han fremdeles i perioder i Skien. Hjalmar kjenner på en uro i denne perioden. Han vet ikke hva han skal bli når han blir voksen. På denne tiden kan man ikke leve av å være idrettsmann, så han må finne på noe annet. Faren til Hjalmar, Jens, vil at Hjalmar skal begynne på krigsskolen. Hjalmar tenker heller at han kanskje kunne studere juss. Lover og regler og sånt. Hjalmar er fryktelig usikker. Han liker jo egentlig ikke å gå på skole i det hele tatt. Tenk om han bare kan turne, stå på ski og kose seg med vennene sine. Det hadde vært noe det!

En dag, sent på slutten av vinteren 1885, bestemmer Hjalmar og tre kompiser seg for å dra på skitur. De andre guttene er Carl Pedersen, Olaf Kragnæs og Hans Olsen.&nbsp;De er 17 -18 år gamle ungdommer, og spenner på seg skiene nede i byen. I sekkene sine har de godt med niste, for de skal være borte hele dagen. De går på skiene opp til Siljan. Der koser de seg med hopprenn, og går ellers mye på ski i skogene. Guttene ler og koser seg. Det føles så godt å ha gode kamerater man kan finne på ting med! På hjemveien tar de seg en pause for å spise litt. De skal ha rastet like ved Heivannet. Mens de sitter der, og spiser og skravler litt, ymter Olaf frampå med at det kunne være gøy å starte en idrettsforening for all slags idrett. Skien kunne trenge det mente han. Hans, Hjalmar og Carl synes denne ideen var kjempegod!

Den 21. september 1958 ble statuen av Hjalmar Johansen som står i Lundedalen avduket. Hjalmars barnebarn, som også het Hjalmar Fredrik Johansen, foretok avdukingen. Det var en høytidelig avduking der Idrætsforeningen Odd var på plass med sin fane, og 20 gutter fra 7. klasse ved Lunde barneskole holdt flaggborg. I de senere årene har Lunde barneskole laget en ny tradisjon. Hvert år på bursdagen til Hjalmar Johansen den 15.mai, øver de på å gå i 17.mai-tog. De går da opp til statuen i Lundedalen og legger ned en krans. Her blir det holdt taler av elevrådslederne, og ordføreren kommer også gjerne innom og taler.&nbsp;

Hjalmar har også sin egen gate i Skien som passende går forbi Skagerak Arena. At stifteren av Odd har sin egen gate akkurat her, passer jo utmerket.&nbsp;

Hjalmar Johansen videregående skole ved fritidsparken er også blitt oppkalt etter byens store helt.

Ønsker dere å jobbe med følelsen glede? Dere finner: <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/laererark-glede.pdf">- lærerveiledning her</a> <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/elevark-glede.pdf">- elevark her</a>

Den voldsomme uroen Hjalmar kjenner på, skyldes nok flere ting enn at han ikke vet hva han skal bli når han blir voksen. Hjalmar har en god venn som heter Samuel som bor i Skien. Han har ei venninne som heter Hilda, og Hjalmar har hatt et godt øye til henne i lengre tid. De møtes i forskjellige selskaper, og Hjalmar blir etter hvert forelsket. Hilda var også lenge betatt av Hjalmar, men på denne tiden var det mannen som måtte spørre om man skulle være kjærester. I mai 1890, når Hjalmar er 23 år, tør han endelig å skrive et brev til Hilda. Det blir skrevet med fyllepenn, og Hjalmar skriver så pent han kan:&nbsp; «Frk. Hilda Øvrum, Kleven Undskyld min Frihed Ærede Frk. med at tilskrive Dem; men da jeg flere Gange har seet Dem uden Sag at kunne gjøre Deres bekjentskab er det derfor jeg skriver til Dem om jeg skal blive lykkelig eller ulykkelig.

Du er den eneste jeg elsker og med hvem jeg ønsker at leve og derfor vil jeg benytte pennen for at sige Dem dette og om De vil gjøre mig den store Glæde at lade mig faa tale med Dem i aften kl. 8 paa Kappittelberget. Jeg venter i haab at treffe Dem. Deres Ventende.»

Foto fra "Hilda og hennes - Beretningen om en polarfarers hustru" av Fredrik Hjalmar Johansen

I 1909 har den kjente norske oppdageren Roald Amundsen en stor og slu plan. Han skal bli førstemann i verden som kommer seg til Sydpolen. Dette var også en plan Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen hadde snakket mye om da de overvintret i steinhytta på Frans Josefsland.&nbsp;

Roald Amundsen spør Fridtjof Nansen om å låne polarskuta Fram. Amundsen lyver og sier at den skal brukes for å utforske Nordpolen. Det har bredt seg nyheter om at det allerede har vært mennesker på Nordpolen, og Fridtjof tenker at det er greit. Men han lar Amundsen få låne Fram på én betingelse. Han skal ta med seg Hjalmar Johansen. Fridtjof er bekymret for sin gamle venn og tenker at en slik ekspedisjon vil gjøre Hjalmar godt. Hjalmar blir veldig glad når han blir spurt om å være med på denne turen og takker ja til å bli med. I juni 1909 drar Fram ut fra Kristiana. Hjalmar stusser litt over at Amundsen har pakket med seg materialer til et lite, sammenleggbart hus som kan bygges opp. Dette vil jo være helt ubrukelig på Nordpolen der isen beveger seg i alle retninger tenker han. Det har han jo helt rett i.

https://no.wikipedia.org/wiki/Roald_Amundsen

Ønsker dere å jobbe med følelsen nysgjerrighet? Dere finner: <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/laererark-nysgjerrig.pdf">- lærerveiledning her</a> <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/elevark-nysgjerrighet.pdf">- elevark her</a>

Det er St.hansaften 24.juni, og året er 1893. Flere tusen mennesker er samlet ved havna i Kristiania (Oslo) for å ta farvel med polfarerne som skal mot nord. Så langt nord som ingen mennesker noen gang har vært. Fra Akershus festning fyres det salutter og menneskemengden jubler når det nybygde polarskipet Fram setter av gårde. Hjalmar er lykkelig, men også litt trist. Han reiser fra Hilda, og vet ikke om, eller når han treffer henne igjen. Samtidig er han overlykkelig over å få være med på denne fantastiske turen.&nbsp;Nansen er øverste sjef på Fram, og kapteinen heter Otto Sverdrup. Foruten Hjalmar er det også 10 andre menn om bord.

Fridtjof slår den hardt over snuta med padleåren, men hvalrossen klarer å spidde de store tennene sine i kajakken. Nå lekker den som en sil, og fylles fort med vann. Igjen er han heldig, og klarer så vidt å komme seg i land på isen. De må igjen slå leir for å tørke utstyr og komme seg til hektene. De aner fortsatt ikke hvor de er. Etter å ha slått leir et par dager, går Fridtjof opp på en liten topp for å se på terrenget. Han hører noe! Han hører hunder som bjeffer. Det må jo bety… Ja det må det! Er det hunder her, må det også være mennesker her. Håpet stiger! De to vennene spiser en kjapp frokost. Deretter går Fridtjof av gårde for å se nærmere etter. Og han har helt rett. Hunder betyr også mennesker. Han treffer på en mann som spør: «How do you do?» Det viser seg å være den britiske eventyreren Frederic Jackson som har overvintret her med mannskapet sitt. Skipet hans vil snart ankomme. De er reddet!

Etter omtrent en måned kommer Jacksons skute Windward. De går om bord, og kursen settes mot Norge. Hjalmar og Fridtjof nyter turen. Endelig får de vasket seg skikkelig, og de barberer seg og klipper håret. Windward ankommer Vardø den 13. august 1896. Fridtjof sender telegrammer om at han og Hjalmar er trygt tilbake i Norge. Folk har ikke hørt noe fra dem på tre år. Omtrent samtidig kommer også Fram ut av isen nord for Svalbard. I Tromsø gjenforenes Hjalmar og Fridtjof med mannskapet på Fram. Det er stor gjensynsglede. De er så glade for endelig å se hverandre igjen. Fram seiler igjen langs norskekysten, nå sørover. På hvert eneste sted de er innom på veien blir de hyllet som helter av alle folkene. Omtrent tre år etter at de dro, kommer Fram igjen inn til Kristiania. Aldri har det vært en større folkemengde ved havna. Alle er der for å hylle Norges nye, store helter! Norske flagg vaiet i vinden og folkemassen jubler for den fantastiske reisen og oppdagelsene som er gjort. Hjalmar har blitt en nasjonshelt!&nbsp;

Fra Hvalbukta har ingen tidligere gått mot Sydpolen. Amundsens fordel er at de ligger omtrent 110km nærmere polpunktet enn Scott og hans menn. Mannskapet på Fram drar med seg alt utstyret 4 km innover på isen. Der bygger de opp den medbrakte hytta som de kaller «Framheim». Resten av sommeren brukes til å fange sel og pingviner. På Sydpolen er det omvendte årstider. Januar og februar er midt på sommeren, mens i juni og juli er vinteren på sitt kaldeste. Mannskapet fanger massevis av sel og pingviner som skal være mat for mennene og hundene. De slakter noe sånt som 60&nbsp;000 kg med sel, og mange pingviner. Før de kan begynne på selve turen mot Sydpolen må det legges ut depoter. Et depot er et sted der man legger masse mat og annet utstyr, slik at man slipper å dra det med seg hele veien. De må ha mange depoter på veien mot Sydpolen. Roald Amundsen, Hjalmar og de andre mennene drar på mange depotturer. Det fungerer bra med trekkhundene.&nbsp;

Scott og hans menn drar også på depotturer. I stedet for hunder har Scott valgt å ta med seg små ponnier. Det de tror skal være en fordel, viser seg å være en stor ulempe. Ponniene fungerer dårlig i snø og kulde, og 6 av 8 ponnier dør under en depottur. Når vinteren kommer har den norske ekspedisjonen tre depoter på veien mot Sydpolen. Engelskmennene har bare ett. I april går det mot skikkelig vinter på Sydpolen. Sola forsvinner helt og det blir mørkt som natta hele døgnet. Det er rundt 50 kuldegrader, av og til så kaldt som 60 kuldegrader! Den kalde vinteren oppholder mennene seg stort sett i Framheim. De forbereder turen som skal starte når det blir vår igjen. Noen lager kart og tabeller til å ha på sledene, noen er i snekkerverkstedet og lager ski, sleder og utsyr. Noen syr og lager telt. Kokken Adolf Lindstrøm lager mat, mens Hjalmar pakker maten i kasser.

Fram durer fremover mot nord. Hjalmar, som er fyrbøter, har ansvar for å skuffe kull i den store ovnen. Den som får maskineriet om bord til å fungere. Han jobber så svetten siler omtrent dag og natt. Fram, som er laget for å fryse fast i isen, er ikke så god på åpent hav. Det svinger mye frem og tilbake. Mannskapet er ofte sjøsyke, og de skal langt. De skal først seile langs hele Norges kyst, helt opp til Vardø.

Kilde: <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABFram%C2%BB#/media/Fil:Polarskuta_Fram_i_1909.jpg">https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABFram%C2%BB#/media/Fil:Polarskuta_Fram_i_1909.jpg</a>

Mens Hjalmar, Prestrud og Stubberud er på det som Hjalmar mener er en straffeekspedisjon ved Kong Edvards land, kommer nyheten. Roald Amundsen klarte, den 14. desember 1911, å erobre Sydpolen. Det er sensasjon. De første menneskene i verden som har satt sine ben på verdens sørligste punkt. Roald Amundsen planter det norske flagget på polen. Olav Bjaaland tar det berømte fotografiet av mennene som når Sydpolen. Fra venstre på bildet ser vi Roald Amundsen, Helmer Hanssen, Sverre Hassel og Oscar Wisting.

<a href="https://no.wikipedia.org/wiki/Roald_Amundsen#/media/Fil:Aan_de_Zuidpool_-_p1913-160.jpg">https://no.wikipedia.org/wiki/Roald_Amundsen#/media/Fil:Aan_de_Zuidpool_-_p1913-160.jpg</a>

Robert F. Scott og hans menn klarer også å komme seg til Sydpolen, men de blir møtt av et norsk flagg og en hilsen fra Amundsen. Engelskmennene klarer ikke turen tilbake, og de fryser i hjel i den strenge kulda. Roald Amundsen og mennene som nådde Sydpolen blir store helter både i Norge og resten av verden. De vant kappløpet mot Sydpolen. Hjalmar får ingen ære. Og han kjenner nok på en stor misunnelse overfor de andre som blir landets store helter. Hjalmar er sønderknust. Han skulle så gjerne vært med til Sydpolen, men han lyktes ikke denne gangen heller. Han føler seg svært mislykket og blir nok veldig deprimert. Etter hjemkomsten fra ekspedisjonen går Hjalmar inn i en dyp depresjon.&nbsp;Han føler seg urettferdig behandlet av Amundsen, og kjenner på misunnelsen overfor mennene som nådde polpunktet. De som er blitt de store heltene i landet.&nbsp;Hjalmar føler seg usynlig og glemt. Han bor på et værelse i Kristiania, og hjemme i Norge igjen kommer de tunge tankene sterkt tilbake.

Månedene går sakte, og omsider blir det jul igjen. På julaften tar Hjalmar og Nansen julevasken. Det vil si at de flytter den ytterste skjorten innerst. Hjalmar skrev det slik:

Til julemiddag koker de fiskemel og maismel, og steker det sammen med bjørnetran. De koser seg så godt de kan inne i den kalde steinhytta. Hjalmar og Nansen begynner å bli veldig gode venner, men Nansen er fremdeles sjef og Hjalmar har dyp respekt for han. Første juledag går de en tur de pleier å gå daglig og de opplever et fantastisk nordlys.

"Selv-anden paa 86°14' : optegnelser fra Den Norske polarfærd 1893-96"&nbsp;

Kilde: <a href="https://www.nb.no/items/f3a69337a9cc30fbb4df5c0a5ce3177c?page=0&amp;searchText=Hjalmar%20Johansen">https://www.nb.no/items/f3a69337a9cc30fbb4df5c0a5ce3177c?page=0&amp;searchText=Hjalmar%20Johansen</a>

Etter talene, sangene og mottakelsen ved bryggene blir Hjalmar plassert i en «triumfvogn». «Den underligste skabilken av en vogn som det noensinne har vært spent hester for» står det i avisa. Fire hester drar vognen. Hjalmar sitter i midten, på et høyt sete under en bue av kranser og flagg. Vognen blir kjørt gjennom Skiens gater til vill jubel fra alle som har møtt frem. Turnere fra Odd går i parade foran vognen. Etter Hjalmars vogn kommer enda en vogn med andre fra Hjalmars familie. Bak vognene er det et langt tog med alskens lag og foreninger i byen og tre musikkorps! Toget går gjennom byens gater og opp til Festiviteten. Utenfor Festiviteten er det så mye folk at det er vanskelig å komme seg frem. Hele veien blir vognen til Hjalmar bombardert med blomster. Det er litt av en oppryddingsjobb etterpå.&nbsp;

Når toget er ferdig, er det middag på Festiviteten. Igjen med taler og stor ståhei. Hjalmar sier selv at «Fram-ferdens menn var blitt hilst fra enhver krok hvor de hadde fart langs kysten, men intet sted hadde æresbevisningen gjort slikt inntrykk på ham som i Skien.» &nbsp; Kvelden avsluttes med et stort fyrverkeri!&nbsp;

Tenk å kunne være et av de første menneskene i hele verden som er på Nordpolen! Et sted ingen vet noe særlig om, og ingen har vært før. Det høres kjempespennende ut, synes Hjalmar. Han bestemmer seg kjapt for at han skal skrive en søknad om å få bli med på denne turen. Hjalmar venter og venter på svar på søknaden, men det kommer ikke. Det går flere uker. Hjalmar lurer på om brevet hans er forsvunnet, eller om det er oversett. Det han ikke vet er at det er veldig mange som har søkt om å få bli med. Hjalmar var litt sein med å levere, så søknaden hans blir liggende langt nede i bunken. Han bestemmer seg derfor for å dra til Kristiania for å snakke med Nansen personlig om saken. Hjalmar kjøper billett og tar toget fra Skien til Kristiania. Der vet han at Fridtjof Nansen skal være, for å inspisere skipet Fram som skal brukes på ferden. Når Hjalmar kommer til stedet der Fram ligger, er det dessverre akkurat for seint.&nbsp;

Han blir fortalt at Nansen har vært der, men at han nylig har gått igjen. De peker hvor, og Hjalmar løper det han er kar om for å ta han igjen. Og han klarer det. Hjalmar kjenner ham igjen med en gang, selv om de to aldri har møtt hverandre. Hjalmar har sett bilder av Fridtjof Nansen mange ganger, i aviser og magasiner. Hjalmar går fort opp på siden av han. Nansen snur seg og møter blikket hans strengt. Hjalmar er nervøs, men han sier det som det er. Han forteller at han har sendt søknad om å få bli med, men ikke fått noe svar.&nbsp; Han forteller at han er en god turner og skiløper, at han er arbeidsom og er villig til ta all mulig slags arbeid om han får lov å være med. Nansen lytter, og ber til slutt Hjalmar om å dra hjem og skrive en ny søknad. Han lover at han vil få svar.&nbsp; Hjalmar blir igjen optimist og drar glad tilbake til Skien der han setter seg ned og skriver:

Det blir en trist jul for Hjalmar. Han hadde virkelig håpet på å få være med, men nå føler han seg bare oppgitt. I januar skriver han et brev til Nansen der han ber om å få attesten sine tilbake. Attestene kommer, og Hjalmar får plutselig et nytt håp. For i et lite, kort brev ved siden av står det at det ennå ikke er helt bestemt hvem som skal få være med på turen. Hjalmar blir bedt om å legge ved en legeattest. Dette gjør han, og av legen får han bekreftet at han er i aldeles utmerket form: «Hjalmar Johansen er en underetsig, kraftig og sterkt bygget kar, hvis organer er i god orden». Igjen går det lang tid uten at Hjalmar hører noe. Han begynner å bli veldig utålmodig og usikker. Så blir han også innkalt til militæret. Det passer dårlig. Han skal møte til tjeneste 8.mai. Han vet at Nansen tenker å dra i juni, så det kunne nesten ikke passet dårligere.

Hjalmar nekter å gi seg. Han SKAL være med til Nordpolen. Han skriver igjen et brev til Fridtjof Nansen. Han skriver at det er viktig å få svar slik at han vet om han må reise i militæret. Nansen er igjen litt treg med å svare, men han har etter hvert fått sansen for denne karen fra Skien, som aldri gir seg, og som fortsetter å fortelle hvor mye han ønsker å bli med på ferden. Heldigvis for Hjalmar ender det veldig godt. Hjalmar er nemlig en av de heldige som får lov til å bli med. Han får jobben som fyrbøter på Fram, og skal også hjelpe med mange andre ting om bord. Hjalmar er så lykkelig, så lykkelig, og gruelig glad for at han aldri gav opp drømmen!&nbsp;

Vinteren går etter hvert mot slutten. I august kommer sola tilbake, og det begynner endelig å gå mot vår. Amundsen hører at Scott og hans menn har med seg motorsleder. Det bekymrer Amundsen at dette kanskje er en fordel for Scott. Nordmennene har jo kun hunder. Roald Amundsen bestemmer seg for at de må dra sydover så fort som mulig. Hjalmar, som har mye erfaring fra isen etter turen til Nordpolen, mener det er altfor tidlig å dra. Det er for kaldt. Han mener de må være litt tålmodige og heller vente til det blir litt varmere. Det vil ikke Amundsen høre på, og han beordrer mannskapet av gårde. Den 8. september 1911 drar hele ekspedisjonen, unntatt kokken Lindstrøm, sydover med hunder, sleder og mye utsyr.&nbsp;

Etter et par dager, viser det seg at Hjalmar har rett. Det er 55 minusgrader, og hundene sliter i kulda. Det gjør mennene også.&nbsp;Det er rett og slett for kaldt. Amundsen vil dele en dram med mannskapet, men til og med brennevinet er frosset.

Amundsen bestemmer at de må snu og komme seg tilbake til Framheim. Hjalmar er irritert inni seg. Det er jo akkurat dette han hadde advart mot. Det er for kaldt. Etter et par dager er de fremdeles mange mil unna Framheim. Turen går tregt i den strenge kulda. Roald Amundsen bestemmer at de må sette opp tempoet, så de rekker frem til Framheim før kvelden kommer. Amundsen slenger seg på sledene til de beste hundene og farer i vei. Mannskapet spres utover og blir gående hver for seg. Hjalmar er i hundespannet nest bakerst. Det er bare Jørgen Prestrud som er bak Hjalmar. Hjalmar begynner å lure på hvor han blir av, og bestemmer seg for å vente. Han er bekymret for han som ligger helt bakerst. Først etter et par timer kommer Prestrud stabbende. Han har forfrosne føtter og sliter med å bevege seg i kulda.&nbsp; I firetida kommer Amundsen og et par av de andre mennene tilbake til Framheim. Et par timer senere kommer flere.

Slik går Hjalmar frem og tilbake i dagevis, for å dra med seg sledene og Nansen. Den 5. august kommer de igjen til en stor råk. Mennene gjør klar kajakkene for å padle over.&nbsp; Da høres plutselig et kjempebrøl. Hjalmar snur seg, og ser rett på en kjempestor isbjørn. Den store, hvite bjørnen reiser seg og står på bakbena. Den brøler mot Hjalmar. «Hent geværet!» roper Hjalmar til Nansen. Nansen løper ned til kajakken der geværet ligger, men klumser det til slik at kajakken sklir ut i vannet. Han fomler og strever med å få kajakken opp på land igjen. De er livredde!

Hjertene deres dunker så hardt, og alt virker nesten til å foregå i sakte film. Hjalmar har fått tatt tak i strupen på den store bjørnen og bruker alt han har av krefter på å prøve å holde bjørnen i sjakk. Så kommer de berømte ordene han skal ha ropt til Nansen: «Nu må De nok skynde Dem, ellers blir det for sent». Nansen får etter hvert tak i geværet, sikter på bjørnen og skyter. Bjørnen segner om og dør. Puh! Det var jammen nære på at Hjalmar ble isbjørnmat. Heldigvis kommer han ganske uskadd fra hendelsen. Bortsett fra tre dype flenger i ansiktet etter bjørnens klør, har det utrolig nok gått bra. Snart når de iskanten og kan binde kajakkene sammen og padle utover havet. Mye av utstyret må legges igjen, og de to siste hundene får heller ikke plass. Det er et stort og flott dyreliv ved kysten. Hjalmar og Nansen ser hvalross, spekkhoggere, alkekonger, seler og mange andre dyr. I tre dager padler de langs iskanten før de kommer til land.

De bruker flere timer på få alt utstyret over råken. Hjalmars tøy blir helt stivt, og han fryser som besatt. Han spør Nansen om de ikke kan slå leir for å få tilbake varmen i kroppen. Da sier Nansen noe som Hjalmar aldri kommer til å glemme: «Vi er da ikke kvinnfolk heller!» Hjalmar føler seg veldig urettferdig behandlet, men Nansen er sjef, så han går på videre. Han har nok lyst å fortelle Nansen litt av hvert, men han lar være. De to mennene fortsetter å gå mot nord i nesten en måned. Om nettene sover de sammen i den doble soveposen for å holde på varmen. Utfordringen er at samtidig som mennene beveger seg nordover, beveger isen seg sørover. Uansett hvor langt de går, merker de ved målinger at de ikke kommer særlig fremover. Vinden og havstrømmene spiller ikke på lag.&nbsp;Den 7.april 1895 måler de seg frem til at de er kommet til 86 grader og 14 minutter nord. De har ikke mat eller krefter nok til å komme seg helt til Nordpolen. For å overleve bestemmer Nansen at de må snu. Selv om det er et nederlag å snu, er de nå lenger nord enn noen har vært før dem.

Nansen og Johansen er de første menneskene som har vært der noen gang. Dette feirer de ved å sette opp to flagg; et unionsflagg og et rent norsk flagg.

&nbsp;&nbsp;&nbsp;Norsk unionsflagg 1844-1899

Når Fram ankommer Kristiania er det tusenvis av mennesker der. Det er taler, hyllester, sanger og det blir skålt i champagne. Maren, moren til Hjalmar, har reist til Kristiania. Det er et hjertelig gjensyn med hennes kjære Hjalmar. Noen Oddere har også kommet fra Skien for å se kameraten sin igjen. Hjalmar forteller dem at han snart skal komme til Skien, bare festlighetene i hovedstaden er unnagjort. I Kristiania er det en storslått mottakelse av polarheltene. Kanoner blir skutt fra Akershus festning, en triumfbue er laget til ære for dem og de skal på festmiddag hos Kong Oscar 2. Mannskapet på Fram stiger opp i vogner trukket av hester. På vei til slottet blir de møtt av et folkehav av mennesker, som har møtt opp kun for å hylle dem. På slottet er det festmiddag og taler. Kongen sier at denne ekspedisjonen vil bli husket «så lenge Dovre står».

Så får mennene medaljer. Fridtjof Nansen får storkorset, mens båtbyggeren Colin Archer og kapteinen Otto Sverdrup blir utnevnt til kommandører. Premierløytnant Scott-Hansen og lege Blessing blir riddere av 1.klasse. Resten av mannskapet får nøye seg med Fram-medaljen i sølv. Det blir gjort et unntak for Hjalmar, som får utdelt ridder av 1. klasse for sin innsats på isen sammen med Fridtjof.&nbsp;

Den 16. august 1896 er det stor fest i Skien. Skipet «Inlandet» kommer opp elven, og en stor folkemasse har samlet seg på langbryggene. «Inlandet» blir fulgt av syv andre skip.&nbsp;Hele byen er pyntet med flagg og vindusutstillinger. Flagg henger ut fra vinduer og balkonger. Snorer med vimpler og flagg henger over gatene.&nbsp;Idrætsforeningen Odd har laget et stort program for denne helt spesielle dagen. De har forberedt seg lenge. I Varden fra denne dagen står det følgende:

- Hjalmar og Fridtjof blir ordentlige venner

Etter enda en uke med padling, når de endelig land. Hjalmar og Nansen vet ikke hvor de er. I dag vet vi at de kom til en øygruppe kalt Frans Josefs land. De har med seg et kart, og tror de skal greie å nå Svalbard før sommeren er over. Det de ikke vet, er at kartet de har med seg ikke er riktig. Det er nemlig ingen som har vært i dette området tidligere og kartlagt ordentlig. Planen om å komme seg til Svalbard må fort endres. Det blåser opp til storm og blir et fryktelig uvær. Det er bare august, men i nord er vinteren tydeligvis på vei. Hjalmar og Nansen bestemmer seg for at de må overvintre her. På en steinete strand bygger de seg en slags hytte av stein. De finner en stokk med drivved som de bruker til mønebjelke. Taket består av tørkede hvalross- og isbjørnskinn. Hytta er omtrent 3 meter lang og 2 meter bred. Mellom steinene på veggene tetter de igjen med mose.&nbsp;

De lager en kokeplass midt i hytta, der de kan lage mat og tranlamper så de har lys. Selv om de har laget seg en hytte er det fremdeles kaldt. På det varmeste er det omkring 0 grader inne i hytta når de fyrer. Langs veggene er det mye kaldere. Dette kan bli en lang vinter! Dagene går tregt. De er heldige med plassen, for det er nok mat å få tak i, men de kommer seg ikke av flekken. De sover i samme sovepose for å holde på varmen og begge lengter hjem.

"Selv-anden paa 86°14' : optegnelser fra Den Norske polarfærd 1893-96"

Kilde: <a href="https://www.nb.no/items/f3a69337a9cc30fbb4df5c0a5ce3177c?page=0&amp;searchText=Hjalmar%20Johansen">https://www.nb.no/items/f3a69337a9cc30fbb4df5c0a5ce3177c?page=0&amp;searchText=Hjalmar%20Johansen</a>

Hjalmar syns også det er rart at de er innom i Kristiansand for å fylle opp skipet med 97 polarhunder. Hjalmar blir litt småirritert. De kan jo hente hunder i Alaska i stedet for å frakte dem rundt halve jordkloden mener han. Omtrent samtidig, i London, drar Robert Falcon Scott og mannskap av gårde med skuta Terra Nova. I London havn er det tusenvis av mennesker som jubler og ønsker Scott og de andre lykke til på ferden med å bli de første menneskene på Sydpolen. De aner ingenting om Roald Amundsens planer og regner ikke med konkurranse.&nbsp; Etter å ha seilt over Nordsjøen kommer Fram til Madeira. Der stopper de for å proviantere og lesse om bord det de trenger av mat, drikke, klær og utstyr. Roald Amundsen samler alle mennene på dekk og tar frem et kart. Her kommer han med den store nyheten: «Vi skal slettes ikke til Nordpolen! Vi skal være de første menneskene på Sydpolen!» forteller han. Videre forteller han at de har dårlig tid.

Robert Falcon Scott er allerede på vei, og det kommer til å bli et kappløp. Alle mennene om bord får mulighet til å tre av om de ikke vil bli med videre på turen mot Sydpolen. Alle sier ja til å bli med sydover. Hjalmar tenker nok at han svikter vennen Fridtjof litt, men han klarer ikke å si nei til å bli med på denne eventyrlige reisen. Amundsens bror Leon kommer om bord. Han tar med seg to brev hjem til Norge som informerer om den store planen. Et til Kong Haakon og et til Fridtjof Nansen. Det blir også sendt et telegram til Robert Falcon Scott der det står som følger: «Tillater å informere om at Fram går mot Antarktis.» Etter over 5 måneder på havet i et ordentlig ruskevær, når de endelig fram til Rossbarrieren. Det er 11.januar 1911. Rossbarrieren er enorme isfjell som ligger som en vegg mot havet. Fram ankrer opp et sted Amundsen har utpekt: Hvalbukta. Scott og de andre engelskmennene ankrer opp i Mc Murdoe-sundet. Herfra kjenner de veien til Sydpolen, for de har vært der på noen ekspedisjoner tidligere, uten å nå helt frem.&nbsp;

Julen går og nyttårsaften kommer. Etter å ha vært et og et halvt år sammen på Fram, og ni måneder sammen på isen, skjer det noe som gjør Hjalmar lykkelig. Nansen mener at det er på tide at han og Hjalmar sier «Du» til hverandre istedenfor «De» som de har sagt til hverandre til nå. På denne tiden betyr det at de endelig er venner. Man ble ikke «dus» med hvem som helst, og det var vanlig høflighet å kalle hverandre «De» og bruke etternavn. De hadde altså i over to år kalt hverandre for «De Nansen» og «De Johansen». Nå mener Nansen det er på tide at de to blir «dus», og kan kalle hverandre «du» og bruke fornavn.&nbsp;Hjalmar synes det er en stor ære å være på fornavn med den berømte Fridtjof Nansen og han er stolt over å ha ham som en god venn. Det begynner etter hvert å nærme seg vår. De to vennene begynner å gjøre seg klare for å reise videre, og endelig komme seg hjem. De lapper og syr på kajakkene, reparerer støvler og votter og syr nye klær. Et stykke ut i mai er de klare for å ta fatt på siste del av reisen.

Hjalmar og Fridtjof er i dårlig form etter å ha vært i ro hele vinteren. De sliter seg av gårde med sleder og utstyr. Isen er vanskelig, og det er et ordentlig slit. Av og til må de over store råker med kajakkene. Slik beveger de seg sakte fremover i omtrent en måned. En dag går de opp på en liten topp for å speide og finne ut av hvor de er. Da skjer det noe katastrofalt. Fridtjof ser at kajakkene driver ut fra land og mot havs. Omtrent uten å tenke, hiver han seg i det iskalde vannet for å redde kajakkene. Uten dem har de ingen sjans her oppe, og kommer uansett til å dø. Fridtjof veksler mellom å svømme på magen og på ryggen. Han er like ved å gi opp. Stiv av frost redder han til slutt kajakkene.&nbsp; Det er urolig vind, og de to kompisene padler nå i hver sin kajakk. De tror kanskje den verste dramatikken er over, men der tar de grundig feil. Plutselig kommer en diger hvalross opp av havet, rett ved Fridtjofs kajakk.

I løpet av sitt korte liv opplevde Hjalmar enormt mye. Mange gode ting, men han slet nok også en del med følelsene sine. Følelsen han slet mest med var nok skammen. Til tross for at han oppnådde mer enn en vanlig mann kunne drømme om, fikk han aldri den æren som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen fikk for turene til Nordpolen og Sydpolen. Ragnar Kvam, som har skrevet bok om Hjalmar Johansen, kaller Hjalmar for «den tredje mann». Hjalmar var en viktig brikke, både i turen nordover og i erobringen av Sydpolen, men fikk slett ikke den æren han fortjente. Det som tynget Hjalmar mest, var kanskje at han ikke greide å være en god mann for Hilda, og en god far til sine barn. Hjalmar lånte stadig penger av Fridtjof Nansen, og han skammet seg nok også over at han ikke klarte å forsørge seg selv og leve like fint som Fridtjof.

Han følte nok også en veldig skam etter at Roald Amundsen hadde kalt ham for en «mytterist». Det ble den sannheten folk trodde på den gang. Hele historien om brevet som Amundsen sendte hjem til Norge om at Hjalmar ikke måtte bli tatt imot som noen helt da han kom tilbake til Norge, ble holdt hemmelig, og ble ikke ordentlig kjent før på 60-tallet. Til tross for sine mørke sider, bør vi spesielt i Skien huske på Hjalmars store bragder og hva han gjorde for Odd og Skien.&nbsp;&nbsp;

Ønsker dere å jobbe med følelsen vennskap? Dere finner: <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/laererark-redsel.pdf">-</a> <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/11/laererark-vennskap.pdf">lærerveiledning</a> <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/elevark-vennskap.pdf">- elevark her</a>

Kilde: <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABFram%C2%BB#/media/Fil:No-nb_bldsa_q3c013.jpg">https://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABFram%C2%BB#/media/Fil:No-nb_bldsa_q3c013.jpg</a>

Det første året i isen går ikke helt som Nansen hadde planlagt. Fram fungerer utmerket oppå isen, men den går ikke helt i den stødige retningen mot Nordpolen som han hadde forutsett. Det går sakte fremover, og noen ganger står de helt stille. Noen ganger driver Fram til og med tilbake. Mannskapet begynner nok å tvile på om dette ville gå. Det går utover humøret, og Nansen kan visst bli veldig sur. På 17.mai går mennene i tog rundt Fram.

Hjalmar finner seg godt til rette i isen. Han liker livet om bord på Fram. Dagene er ganske like, og han vet hva han skal gjøre hver dag. Her slipper han å engste seg. Han savner nok Hilda som er hjemme i Skien, men han liker livet om bord. Han lærer hvordan han skal behandle hunder, og han får skutt en isbjørn. Livet er herlig for Hjalmar. Etter hvert begynner også havstrømmene å gjøre som beregnet, og det går stadig fortere framover. Likevel merker de, ved hjelp av beregninger, at de kommer til å bomme ganske mye på målet. Med retningen de driver, vil de aldri kunne nå frem. Da bestemmer Nansen at han og en annen fra mannskapet skal ta med seg hunder og sleder for å gå på ski til Nordpolen. Han mener de kan komme seg dit og så tilbake til en øygruppe som heter Frans Josefs land. Fridtjof Nansen bestemmer seg for at han vil ha med seg Hjalmar på denne turen. Hjalmar er arbeidsom, god på ski, og den sprekeste og tøffeste av alle om bord mener Nansen. Derfor spør han Hjalmar om han vil bli med. Hjalmar tenker ikke mye over saken, men sier at det vil han mer enn gjerne!

De første årene etter hjemkomsten går veldig bra for Hjalmar, Han gifter seg med Hilda i Skien kirke, og de får fire barn sammen. Av regjeringen blir Hjalmar utnevnt til kaptein og livet går generelt bra. Etter turen til Nordpolen jobber krefter i militæret for å gjøre Hjalmar til offiser. Slik kan han få en godt betalt jobb som belønning for det han har gjort. Det er en fin gest, men noen år senere blir han innkalt til å gjøre tjeneste i Tromsø. Hjalmar og Hilda må flytte nordover. Hjalmar gruer seg, men har ikke noe valg. Etter turen mot Nordpolen har det gått så bra, men Hjalmar har ikke så mye penger. Han har allerede skrevet et brev til Fridtjof Nansen og bedt om å få låne penger, noe han får. I 1901 drar Hjalmar nordover til Tromsø, etter først å ha bodd en stund i Kristiania. Når han bor i Kristiana blir Hjalmar av og til invitert hjem til Fridtjof på Lysaker, og han får møte statsministeren og andre storheter.&nbsp;

Hjalmar vil gjerne leve slik som Nansen, som har mye penger, et stort flott hus og omgås berømte personer. Hjalmar flytter altså til Tromsø. Han ordner med hus og andre saker, før Hilda og barna kommer en stund senere. De finner seg bedre til rette i Tromsø enn de hadde fryktet, og den første tiden går bra. Hjalmar er med i den lokale turnforeningen, og er hoppdommer. Folk i Tromsø liker Hjalmar, og Hjalmar har det ikke så verst selv heller. Dessverre går det dårligere etter hvert. Et år etter at de kommer til Tromsø er familien i pengeknipe. Hjalmar tjener greit med penger mens han er kaptein i militæret, men bruker mye mer penger enn han tjener. Hjalmar er opptatt av å ta seg bra ut, så han kjøper dyre møbler og dyre klær. Han vil så gjerne leve et liv på toppen av samfunnet slik Nansen gjør. Men Hjalmar har ikke helt det samme utgangspunktet, noe som gjør han nedfor. Etter hvert begynner han å døyve sine indre smerter og tanker ved å drikke brennevin. Da glemmer han litt at ting ikke er helt topp.&nbsp;

Historien om Hjalmar Johansens liv er skrevet ned i åtte kapitler. Hvert av kapitlene er videre knyttet opp mot en følelse som kjennetegner hvordan Hjalmar hadde det i de ulike delene av livet sitt. Til hvert kapittel følger det et lærerark med tips til læreren om hvordan følelsen kan snakkes om. Det følger også et elevark med oppgaver til elevene. Det er satt opp ulike forslag til hvordan dette kan presenteres, og danne utgangspunkt for samtaler i gruppe, med lærer eller foresatte.&nbsp;&nbsp; Lykke til!

Boken og oppleggene til hver følelse er laget av: Thomas Kverndokken, Lene Skilbred og Lise Sannerholt

Hjalmar og Jørgen Prestrud ligger nå langt bak de andre og det begynner å bli mørkt. Det er over femti kuldegrader, og Prestrud greier så vidt å bevege seg. De kaver rundt i mørket, og vet ikke helt hvor de er. Endelig ved midnatt ser de lysene fra Framheim og kommer seg inn. Nå er Hjalmar sint! Veldig, veldig sint! Han synes at Roald Amundsen er en dårlig sjef som bare drar fra mannskapet sitt midt ute i isen. Jørgen Prestrud kunne jo ha dødd der ute om ikke det var for at Hjalmar ventet og tok vare på ham! Rundt halv ett på natta kommer Hjalmar og Prestrud endelig inn i Framheim. De er begge forfrosne og bruker lang tid på få igjen varmen. Ved frokostbordet neste morgen spør Roald Amundsen om hvorfor Hjalmar og Prestrud brukte så lang tid på å komme seg tilbake. Det er da det svartner for Hjalmar. Hjalmar slår neven sin hardt i bordet så alle skvetter til. «Dette er ikke noen ekspedisjon!», roper han av full hals. «Det er PANIKK!» Også skjeller han ut Amundsen og forteller ham hvor dårlig leder han syns han er. «Hva er det for slags sjef som forlater mannskapet sitt ute i kulda for å dø!?»

Roald Amundsen liker ikke å bli snakket til slik av noen i mannskapet, og han bestemmer seg for at Hjalmar, Prestrud og en mann som het Jørgen Stubberud ikke skulle få være med til Sydpolen likevel.

De kommer frem til noe som ser ut som to øyer. Fridtjof Nansen kalte opp øyene etter kona og datteren sin. Eva-øya og Liv-øya. Senere, når isen har smeltet mer, har det vist seg at dette bare er en øy. Den heter nå Eva-Liv-øya.

Ønsker dere å jobbe med følelsen redsel? Dere finner: <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/laererark-redsel.pdf">- lærerveiledning her</a> <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/elevark-redsel.pdf">- elevark her</a>

Etter en måneds slit på havet ankommer Fram endelig Vardø havn. Men Vardø er bare en liten mellomstasjon. De skal jo tross alt til Nordpolen. Den 21.juli 1893 drar Fram og mannskapet videre mot nord. Ved Sibirkysten er de innom og henter 34 trekkhunder. Ca. 4 måneder senere når de punktet der de skal la seg fryse fast i isen. Motorene blir slått av, og havet og isen skal føre dem framover. Hjalmar trenger ikke lenger være fyrbøter, så nå får han andre oppgaver om bord. Fram fryser fast i isen 22.september. Nå er planen at havstrømmene under Nordpolområdene skal føre dem til et punkt nær Nordpolen, slik at de lett kan nå målet. Men det vil ta tid. Lang tid.

Fram er bygget så liten og rund som mulig. Det er så den ikke skal bli skrudd ned av all drivisen, men flyte lett oppå den. Dette viser seg å virke akkurat som planlagt. I nord er det nå vinter, og det er helt mørkt. Hele tida. Er det skyfritt ser de ofte et fantastisk nordlys, og månen kan være et fantastisk skue. Ellers er det hvitt, kaldt og dødt rundt dem. Når isen rundt dem presser på, knirker og knaker det som besatt, men Fram tåler kreftene av isen godt. Selv om det nok kan være ganske så skummelt om bord. Her er altså 13 mann sammen på en ganske liten båt. Ingen vet hvor lenge de skal være sammen der, men de regner med at det vil ta alt fra fire til seks eller syv år før Fram har drevet over polhavet. Da skjønner vi kanskje at det er utrolig viktig at alle kan klare å være venner, og at de må samarbeide godt.

De blir sendt til et skip for å gjøre noen andre undersøkelser. Hjalmar er knust! Drømmen om å nå Sydpolen var gått i tusen knas, og Hjalmar er svært fortvilet. &nbsp; Ikke nok med at Hjalmar ikke får være med på turen sydover. Roald Amundsen skriver brev hjem til Norge og regjeringen om at Hjalmar Johansen har begått mytteri, og derfor er sendt av gårde fra ekspedisjonen. Amundsen skriver at Hjalmar ikke må bli mottatt som en helt når han kommer tilbake til Norge.&nbsp;

Ønsker dere å jobbe med følelsen sinne? Dere finner: <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/laererark-sinne.pdf">- lærerveiledning</a> <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/elevarke-sint.pdf">- elevark her</a>

Hjalmar blir tatt ut på landslaget i turn, og i 1889 drar den norske turntroppen til verdensutstillingen i Paris. Der skal de være med i en stor turnkonkurranse. Det er mange land og flere tusen turnere som er med, så vi kan godt si at det er et slags verdensmesterskap i turn. Her skjer det som nok er høydepunktet i Hjalmar Johansens liv som turner.&nbsp; I Norges tropp er det 19 menn som gjør mange forskjellige pyramider og andre ting. Turnoppvisningen skal avsluttes ved at Hjalmar skal løpe, hoppe på en trampoline og ta salto over 32 menn som har stilt seg opp på rekke. Hjalmar løper så fort han kan. Han tar sats, hopper opp på den lille trampolinen og tar dobbel salto i lufta, før han lander fjellstøtt på den andre siden. Folk jubler og er mektig imponert over det Hjalmar akkurat har gjort. Han føler seg veldig, veldig lettet og glad for at det har gått så bra. Det kan jo tross alt være ganske farlig.&nbsp; Hjalmar tror de er ferdige, men en leder som er med rekker begge hendene i været for å takke publikum. Da begynner alle folkene å juble.

De tror nemlig det betyr at det skal komme ti mennesker til som Hjalmar skal hoppe over. Det blir raskt stilt opp ti nye menn på rekka. Helt sist på rekka står det visstnok også en fransk politimann. Politimannen har på seg en hjelm med et spyd på toppen. Nå må bare Hjalmar prøve, og håpe at det vil gå bra.&nbsp; Publikum er helt stille. Det dunker i Hjalmars bryst, og han kjenner nok at han er ganske spent. Tenk om det går galt?&nbsp;Hjalmar tar igjen fart, og løper kanskje enda fortere denne gangen. Han treffer trampolinen perfekt, suser gjennom lufta i dobbel salto og lander igjen perfekt! Han klarte det! Jammen klarte han det!&nbsp; Publikum blir helt ville og lager en masse bråk og jubler for det Hjalmar hadde gjort. Han er nok både lettet, glad og stolt over det han har fått til! Tenk at han er blitt verdensmester!

I begynnelsen går turen tilbake fint. Det er gode forhold på isen, og de beveger seg i et godt tempo. Det varer dessverre ikke så lenge. Vinden snur, og det begynner å blåse kraftig mot nord. Hundene jobber som besatt, og noen begynner å bli helt utmattet. De bestemmer seg for at når en hund ikke orker mer, skal den slaktes og gis som mat til de andre hundene. Det blir Hjalmars jobb å slakte hunder. Hjalmar liker ikke dette, og han synes det er like trist hver gang. Det høres brutalt ut i dag, men vi må huske at dette er ekstreme forhold, og de gjør det de må gjøre for å overleve. De begynner å gå tomme for mat. På isen blir forholdene vanskeligere og vanskeligere, for det nærmer seg sommer. Isen blir bløt og sørpete, og råkene blir stadig større. Vinden skifter retning. Nå driver de nordover mens de går sørover. Det er krise! Nå handler det om å overleve. Slik holder de to på i en hel måned i isen.

Det går tregt fremover i den vanskelige, sørpete isen. De begynner å tvile på om de kommer levende tilbake. Flere og flere hunder må slaktes. Det er bare is og snø så langt øyet kan se. De håper på å se land, men håper blir bare mindre og mindre. En dag ser Hjalmar og Nansen en narhval i en råk. Endelig et tegn til liv! Etter hvert får de også øye på noen måker! Hjalmar skyter en måke. Ikke noe særlig å bli mett av, men nå skjønner de to at de måtte nærme seg land og liv. Ismåkene her oppe følger gjerne etter isbjørner og polarrever for å spise restene av byttedyrene deres. Det må jo bety at det kan være mer mat å få tak i, og de to hardhausene begynner å få et håp. Den 21.juni 1895 kommer de til en stor råk. Her må de reparere kajakkene etter å ha dratt dem med seg over store, spisse isberg og skruis. Nansen bestemmer at de skal legge igjen alt de kan unnvære, og padle over råken.

Fridtjof Nansen skrev et flott minneord om sin gamle venn der han beskrev hvor god Hjalmar var å ha med de femten månedene i isen. «…men aldri sviktet han et øyeblikk, en stautere kamerat har ingen mann hatt i Ishavet» skrev han. Videre skrev han om flere episoder fra turen. Blant annet da Hjalmar reddet hans liv da kajakkene blåste på sjøen og Fridtjof måtte hive seg i vannet. Fridtjof Nansen avsluttet skrivet slik: «Måtte Hjalmar Johansen leve i etterslektens minne som den trohjertige mann han var, bildet på en uredd norsk idrettsmann. Han sa aldri mer enn han kunne stå ved, men gjorde også det han sa. Den djerve, staute karen, og kamerat, trofaste venn, så endefram og enkel, så stillfarende og fåmælt, en sjel hvori det ikke fantes svik.»

Ønsker dere å jobbe med følelsen misunnelse? Dere finner: <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/laererark-misunnelse.pdf">- lærerveiledning</a> <a href="https://skiensskya.no/wp-content/uploads/2021/10/elevark-misunnelse.pdf">- elevark her</a>

“Det forholder seg som vi i form av et forlydende lørdag den 15.ds.&nbsp;meddelte at Odd tar initiativet til festlighetene ved Hjalmar Johansens hjemkomst. Byens forskjellige foreninger og korporasjoner vil bli innbudt til deltagelse, og vi tør på forhånd trygt uttale at forberedelsene for mottagelsen vil bli omfattet med den største interesse, som visselig vil gi seg utslag i form av de nødvendige pekuniære ytelser til bestridelse av utgiftene. Det må erindres at skal mottagelsen stå i et noenlunde rimelig forhold til den av de hjemvendte utførte bedrift, så får den sannelig bli storartet.” Når «Inlandet» kommer inn mot Skien, jubles og flagges det av de mange tusen menneskene som har samlet seg for å ta imot byens store helt. Alle foreninger og lag som kan krype og gå har møtt opp for å hylle Hjalmar.&nbsp; Flere taler blir holdt, og de synger en sang laget for anledningen. Det er også laget en portal pyntet med flagg og border. Over portalen står det med stor skrift: HJALMAR ER VOR.

Hjalmar takket dypt for mottakelsen. Han var rørt og ropte til slutt: Leve Skien!

Bilde fra Bryggeparken 2020: Foto: Ketil Hardy

Grunnen til at Nansen greier dette, er nok kanskje at han lærte så mye av dem som bodde på Grønland. Han lærte hvordan det er lurt å kle seg i den bitende kulda og at det er lurt å bruke hunder til å dra sleder med. Og han lærte mye om hvordan det er lurt å spise for å overleve i isødet.&nbsp;

Etter den vanvittige skituren over Grønland, har Nansen en ny vill idé på lur. Han vil bli den første mannen i hele verden som kommer seg til Nordpolen. Han får Colin Archer, en skipsbygger i Larvik, til å lage et skip som tåler hard motstand. Nansens ville idé går nemlig ut på at skipet skal fryse fast i isen oppe i nord. Under isen i nord er det ikke land, men stort sett bare hav. Og i havet går det strømmer som beveger seg. Nansen beregner seg frem til at han kan fryse fast i isen, så vil havstrømmene føre skipet over Nordpolen, og ut av isen igjen på den andre siden. Det vil nok ta flere år, men Nansen er rimelig sikker på at det vil virke.&nbsp;

Hjemme i Skien får Hjalmar høre om disse elleville planene til Fridtjof Nansen, og han får kjempelyst til å være med på noe sånt.&nbsp;

Kilde: <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/Fridtjof_Nansen#/media/Fil:Fridtjof_Nansen_LOC_03377u-3.jpg">https://no.wikipedia.org/wiki/Fridtjof_Nansen#/media/Fil:Fridtjof_Nansen_LOC_03377u-3.jpg</a>

Hele mannskapet setter i gang med å forberede turen til Fridtjof og Hjalmar. Klær må sys og fikses, og hundesleder og annet utstyr må være tipp topp før de kan dra. Midt under forberedelsene kommer de utfor en voldsom skruis, og mannskapet er redd Fram vil knuses til pinneved. Men Fram tåler trykket, og mannskapet puster lettet ut. &nbsp; Fridtjof og Hjalmar prøver å komme seg av gårde to ganger, men må snu igjen. Det viser seg at sledene er for tunge og de har med seg for mye utstyr. Den 14.mars 1885 kommer de seg endelig ordentlig av gårde. De to tar farvel med resten av mannskapet. «Vi sees i Norge! Lykke til!» sier de til hverandre.

Nansen og Hjalmar er nå helt overlatt til seg selv. Hvis noe går galt, har de ikke mulighet til å finne tilbake til Fram. De må klare seg selv. Nansen har heldigvis noe erfaring fra da han krysset Grønland noen år tidligere. Av utstyr har de med seg 3 sleder, 2 kajakker, 2 geværer, 150 haglpatroner, 180 riflepatroner, 1 primus kokeapparat, 1 dobbel sovepose, 1 telt av råsilke, 28 hunder, hundemat for en måned, mat til seg selv for 100 dager. Til sammen har de med seg 763 kg med mat og utsyr. Det er et slit å dra med seg alt utstyret over den veldig ujevne isen. Og selv om det nå er vår, er det likevel kaldt. Under isen er det åpent hav. Når det er vår og sommer sprekker gjerne isen litt opp. Dette kalles for råker. De må passe godt på, så ikke de plutselig havner i vannet i en sprekk i isen. En dag kommer de til en slik råk som de må krysse med alt utstyret sitt. Det er et ordentlig strev å få til. Mens de er på vei over, utvidet råken seg kraftig og det ender med at Hjalmar plumper uti det iskalde vannet.

Skien, 2. desember 1892 Herr doktor Fridtjof Nansen, Lysaker! Som jeg fikk lov til, da jeg hadde den ære å treffe Dem på veien til Deres hjem mandag den 28. f.m., tillater jeg meg herved å fremsende andragende om opptagele blant deltakerne i Deres forestående ekspedisjon. Jeg tror å kunne gjøre fyllest for meg enten som proviantforvalter eller som fyrbøter. – I sin tid har jeg, som en av de 5 vedlagte attester vil utvise, ca. 1 år vært ansatt som vaktmester her i byen, og som sådan måtte jeg da forestå bespisningen av fengslets innvånere, hvorfor jeg har erhvervet meg kjennskap til forvaltning av mat. Skulle De ville anta meg som fyrbøter, skal jeg, når De vil, gjerne fra nå av til ekspedisjonen tar sin begynnelse ad praktisk og teoretisk vei, sette meg inn i hva jeg som sådan har å gjøre, hvor De vil, på et verksted i Kristiania eller om bord på et av de skip som går mellom Kristiania og Skien.

Som det vil sees av vedlagte anbefalinger, er jeg i besittelse av et kraftig legeme og ansett for å være en god skiløper og ganske praktisk anlagt, og jeg tror å kunne gjøre fyllest for meg både som landmålerassistent og som jeger. I det jeg til slutt skal tillate meg å opplyse at min alder er nesten 26 år, og i det jeg håper å motta Deres ærede svar på dette mitt andragende, tegner jeg med høyaktelse, Ærbødigst F. Hjalmar Johansen

Hjalmar sender brevet avgårde og venter spent. Skuffelsen er derfor stor når han bare noen dager senere får svar. Det er Nansens sekretær som har skrevet: «På dr. Nansens vegne skal jeg meddele Dem, at der dessverre ikke er anledning for Dem til å delta i hans nordpolekspedisjon på grunn av det innskrenkede antall deltakere.»

Hjalmar Johansen og Skien

Hjalmar Johansen blir født i Skien 15.mai 1867. Han heter egentlig Fredrik Hjalmar, men han liker best bare å kalle seg Hjalmar. Faren til Hjalmar heter Jens, og moren heter Maren. De bor i en leilighet i andre etasje, i det som da er rådhuset i Skien. Jens, altså faren til Hjalmar, jobber som vaktmester på rådhuset og passer på fanger som blir satt i arresten. Bak rådhuset ligger det en stor frodig hage med epletrær. Går man gjennom hagen, kommer man til fengselet. Det er Jens sin oppgave å sørge for at fangene der får mat og vann, og at de har det bra selv om de sitter i fengsel.&nbsp;

Hjalmar vokser opp i hus nummer to på venstre side, i det som da er rådhus. Lengst inne i bildet ser vi Skien prestegård som fremdeles ligger der i dag. Gata heter Dronningens gade når Hjalmar bor der, men den ble ofte kalt «hengekøya».

Name

Safari may block some audio or video from playing automatically and ‘read to me’ will skip these. You can configure this in Safari’s preferences.